Ragnhild Bakke

Nå begynner det å smake fugl! Sjekk programmet til Raumarock 2007. Bli med da!?!?!?!

Takker Heidi som tipset oppdragsgiver om meg og for korrektur av en sjeldent brukt nynorsk. Takker Firda for tilliten. Og Jørgen fordi han ble med på en bildesession. Gla'sak!

..du er litt ute og sykler når du har sendt en sak for fakta- og sitatsjekk til en kilde - før du har kjørt korrekturprogram -og får til svar: "Tar en liten korrektur samtidig. Har doktorgrad i lingvistikk."

...skal hete noe så fantasifullt som StatoilHydro. Etter spaltemeter på spaltemeter med spekulasjoner er altså navnet klart. Himmel.

Minner meg litt om det som nettopp skjedde hjemme. Rauma skal få nytt kulturhus. Folket ble invitert til å levere inn forslag. Det kom inn en mengde kreative navn, kanskje 70 ulike. Gjett hva det endte med til slutt. Etter flere runder i kommunestyret.

 Joda. Rauma kulturhus.

Kjære lesere, som stadig titter innom uten å få noe som helst tilbake. Jeg beklager at jeg er så fraværende for tiden. Slik som jeg forsømmer bloggleserne skulle man tro jeg i det minste hadde STORE saker på gang hver dag i avisen. Det er vel kanskje ikke tilfelle.

Her kommer en liten oppdatering:

• Gode og onde dager i redaksjonslivet. Kan utdypes nærmere om du...eh..slår meg på tråden.
• Med mange kvadratmeter boareal (92) er det mange kvadratmeter som må ryddes...
• Har trent innebandy to ganger og skal spille kamp med Uglas grønne drakt i kveld. Gleder meg veldig. Veldig. Jeg elsker innebandy.
• Mangel på oppvaskmaskin er roten til en del ondt.
• Får stadig påpakning av Jørgen om at jeg er et dårlig husmoremne. Tar det snart til etterretning,
• Reiser hjem til Åndalsnes i helga. Der skjer det blant annet dette.
• Har laget sak for Firda. På nynorsk.
• Savner jentene og latteren i det røde huset.

Om ei uke begynner jeg en åtte ukers praksisperiode i Ukeadressa, lørdagsmagasinet til Adresseavisen. Fryd ispedd noe skrekk er hva jeg føler. I dag har jeg derimot ikke tid til å føle så mye. Det skal pikkpakkes fra morgen til kveld. Gleder meg ikke nevneverdig til å drasse på omlag sju kolli (deriblant to par ski) til og fra nattbuss - samtidig som jeg må tenke på at eopken som rødhusbeboer er (så godt som) over. Noe jeg derimot gleder meg til, er å være på Oslo Fashion Award i morra, møte venner og mormor for så å sette kursen opp mot fagre, fagre Nidaros med yndlingsframkomstmiddelet tog på torsdag.

• Vorspiel
• Ny sveis
• Biffsandwich på Rokken
• Tilslørt Bond(e)pike
• Vorspiel med strømbrudd
• Nachspiel med oppvaskhjelp x 2
• Tariquet
• Latterkrampe
• Speilegg
• Øl
• Festlig revy
• Sol og blå himmel
• Ostesmørbrød
• Sake
• Smågodt

 R.B. - for anledningen en kvinne av få ord.

Vi har flermedial uke nå. Siste dag i dag. Jeg surfer etter nyheter og fant denne festlige saken på sidene til Vanylven kommune:

"No kan du gå inn på nettsida http://www.septik24.no/pub/cms176.html og finne informasjon som er registrert om septiktanken din!"

La oss håpe det ikke er for detaljert informasjon da. Eller hva sier du, Skaara?

Sakset fra mail jeg sendte fra USA da jeg studerte der et semester. Datert 15. september 2002:

"Ellers vil jeg opplyse om at verden er liten. Dette mener jeg f.eks fordi det er altfor billig aa ringe hjem. 20 dollar for 9 timer til Norge... Da kan jeg i teorien ringe hjem og si natta til opphavet hver dag om det skulle vaere behov. Litt skuffende. Jeg ville liksom vaere uoppnaaelig bortimot. Paa andre siden av kloden liksom...Nu, vel"

Vel. Trengte ikke dra lenger til Volda for å oppleve at det faktisk er litt avstand. I natt var vegen mellom oss stengt, grunnet ras. Og jeg (26) erklærer herved navlestrengen for klippet.

(Til opphavet: Tar kontakt når jeg ønsker god og gratis mat.)

En venninne brukte dette ordet forrige uke. Jeg ble henrykt. Tenk, et helt nytt ord. Funket som fader. Men var det snakk om rasling i eggstokker eller kanskje det helt motsatte? Ingen av delene. For etterhvert ble det klart at det var lungebetennelse hun mente. Likevel. Et nytt ord ble født og jeg ble skikkelig glad av tanken på alle de festlige ordene og uttrykkene jeg ikke har sett ennå og som bare venter på å bli skapt.

Det skjedde igjen. Jordskorper forskøv seg og fikk en liten landsdel til å skjelve i buskene. Uten at jeg la merke til det. "Det kraftigste skjelvet i Norge på lang tid" skrives det om. Og jeg var der - i begivenhetens sentrum - men merket ikke at så mye som et hårstrå ble flyttet på. Kan faktisk ikke huske at jeg har lagt merke til noe skjelv. Noen gang.

Send et sms-varsel neste gang.

I går var jeg på puben hjemme. Til en pubtur hører det selvsagt med et par turer på det lille rommet. På puben hjemme er det ett slikt lite rom til hvert kjønn. Med ett do og én vask. 

Døra er låst. Jeg venter litt. Hinter ved å dra i håndaket. Venter litt mer. Banker på døra. To jenter kommer til syne i døråpninga.

Jentene: Ja, det er bare å komme inn. Dette er et jentetoalett.

Jeg (lettere sjokkert): Eh. Ja, er ikke dere ferdige?

Jentene: Nei, men det er bare å komme inn.

Jeg: Ellers takk. Bare gjør dere ferdige!

Dør går igjen. Jeg venter mer. Veksler oppgitte blikk med en vakt. Banker igjen. Jentene åpner. Tydelig oppgitte.

Jentene: Ja, men så kom inn da! Vi skal ikke kikke eller noe. Vi er ikke perverse!

Dør bli lukket igjen og vakta kan fortelle meg at det faktisk er ett do til lenger inne i lokalet. Til tross for ønsket om å smekke de to jentene eller i det minste stramme dem opp og fortelle dem at det burde være unødvendig å tvinge folk til å gå med Tena Lady på byen, går jeg til det andre lille rommet.

Om du ikke har forstått det: Jeg er rett og slett ikke den gå-på-do-sammen-kind of girl.

Ikke et vondt ord om Volda og stedets studenter, men det blir fort til at man føler at man ser de samme ansiktene dag inn og dag ut. Man går den samme runden rundt Rotevatn, på det samme utestedet og handler på den samme butikken.

Dette har resultert i en voldsom følelse av rastløshet denne helga. Jeg skriver helg allerede nå, fordi det ikke er forelesninger før mandag og fordi mange allerede har reist på tur til Oppdal eller hjem. Noe som forresten fører til desto færre ansikter.

Jeg har surfet på restplasser til Syden, flyturer til Køvenhavn. Jeg har forhørt meg om å komme til Bergen, men venninne der skulle i 50-års lag. Til Trondheim, men Jørgen jobber fredag, lørdag og søndag. Oslo blr for langt unna - samt at jeg nettopp var der. Bor man i Volda, er egentlig de fleste reiser for lange eller kostandskrevende.

Selvsagt er det alltid en mulighet til å dra hjem. For den nette sum av 300 kroner tur/retur kan jeg komme til dekket bord, sjelfullt pikerom og nydelig natur. Men det blir stort sett de samme ansiktene der også. Om ikke mamma går for følgende taktikk, foreslått over telefon i går. (I en tone som ikke vitnet om voldsom sympati for mine lidelser): "Tja. Om du kommer hjem, kan jo jeg sminke meg forskjellig hver dag da, vettu.."

• Fikk en rar følelse i dag da min seks år yngre lillebror fortalte at han skulle spise pinnekjøtt til middag - riktig nok laget av hans (like gamle) kjæreste - mens jeg, som søndagsmiddag, skulle ha tre kyllingpølser i lompe.

• Vurderer å ta et kvantesprang i morgen den dag. Hva med ingefærasparges med cashewnøtter og dampet havabbor - samt en snerten sacchertorte til dessert?

(Ja, liksom...)

Det vil jeg anta at denne helga er. Håper ingen, absolutt ingen, helger i år blir verre enn denne første i rekken. Blir en ukeslutt verre enn denne, ei helg i asosialitetens og eksamenslesingens tegn, da.....da.... (Orker ikke bruke dyrebar energi å å finne noen lur avslutning da jeg trenger all lurhet, i den grad slikt er mulig å oppdrive, til medievitenskaplig lesing de kommende 48 timer..)

I går demonsterte sinte snømenn utenfor Stortinget. De ville ha bedre levevilkår. Senere på dagen la det seg i alle fall et lite hvitt lag i hovedstaden og siden jeg befinner meg her for øyeblikket - i klasseturembets medfør - fikk jeg endelig følelse av jul. Og, utrolig nok, ligger det fortsatt et teppe her ute. Det gjorde jeg det plutselig den dagen jeg forlot Åndalsnes tidligere i uka også. Et lite hvitt, vått lag lå strødd ute på tunet. Hvis ikke Volda disker opp med noe tilsvarende før min ankomst i 16-tida i dag, blir jeg utrolig snøskuffa. Men kjære tidvis sykemeldte/pensjonerte/tvangsgifta og bortsendte/ferierende/permiterte/høygravide/overgangsalderbefengte snøgud. Ikke overdriv heller. Det lille Widerøe-flyet skal tross alt greie å lande på Hovden også.

Høydare i 2006, måned for måned:

Januar

• Terningkast 6-vorspiel og jazz hands på Bjorli.

Februar

• Nydelige vær og føre en dag i bakken på Hafjell.
• Veka-revyen "En vrangforestilling" samt noe fest og moro ellers under VEKA 2007.
• Den første Næravisa utgis - med undertegnede som vaktsjef.

Mars

•  Helgetur til Åre. Herlige semlor og drømmedag i bakken.

• Norsk Journalistlags-treff på Åndalsnes. Festlig!

April

• Påskeferie - med alt av sorgslukking det måtte innebære.

Mai

• Barsjefing sammen med Jørgen og Rannveig under dokfilmfestivalen.
• Å være vertinne for en nydelig 17. mai-frokost i Volda.
• Uendelig godværsperiode i Volda - med flere freesbekastingsseanser.
• Hyttetur på Kalvøya, Trøndelag, med blå himmel og nytrukket torsk.

Juni

• Kroatia-tur - mykje is og mykje varme.
• Besøk i ungdommens paradis: Sande, Vestfold
• Telttur til Bjørnevann, Oslo med barndomsveninne Camilla og studievenninne Ragnhild S.

   

Juli

• Bursdagsgrilling i Oslo.
• Sommerjobbing i Åndalsnes Avis.

August

• Flyttet inn i verdens beste kollektiv i Volda.
• Telttur med Jørgen.

September

• Debuterte som epleslanger
• Fikk vite at jeg var plukket ut til å reise på reportasjereise med UNDP.
• Praksis-praksis-praksis (Ikke bare gode dager, men mange. Og lange...)

Oktober

• NJ-samling i Molde.
• Vinne stavekonkurranse på Rokken, i regi av et av mine studentradioprogramfavoritter, Spjåk.

November

• Julaften på forskudd i det røde huset. Kalkun med stuffing, ovnsbakte poteter, stivpynta jenter og julebrus.
• Oslo-opphold med gode venner vel møtt.

Desember

• Tur til Uganda med UNDP. (Uendelig takknemlig for den!)
• Julesosial aktivitet.
• Se igjen prinsen til Askepott.

..nøtter til askepott, altså. Om et halvt døgn sitter jeg, som jeg har gjort i så godt som alle år på julaften, spikret til fjernsynet for å ta den tightsbekledde drømmeprinsen anno 1973 nærmere i øyensyn. Og like forbannet nydelig er han hvert eneste år. Selv er jeg allergisk mot nøtter, jeg har bortimot dobbelt så store føtter som frøken Askepott og jeg er på langt nær så involvert i husarbeid som den varkre piken som kan "la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la-la'e som ingen andre. Likevel. Den lille stunden den tysk-tsjekkiske filmen snurres, er jeg på plass i eventyrland. Og på orkesterplass i stua. Den ene av to godstoler er allerede booket for et av julas høydepunkter.

Åndalsnes Avis sitt julemagasin, 21. desember:

Men misforstå meg ikke. Her finnes også tomme brønner. Og vannkilder med brunt vann. Og kvinner som må gå i timevis for å finne vann. Nesten 40 prosent av befolkningen i Uganda mangler stabil tilgang til reint drikkevann. De ti første dagene i desember reiste jeg, sammen med fem andre journalistikkstudenter, et par lærere og noen fra FNs utviklingsprogram, rundt i Uganda for å se på situasjonen i landet – både når det gjelder vannproblematikk, konflikten i nord og forsøket på å bekjempe fattigdommen i et land som fortsatt befinner seg i helt feil ende av velstandsskalaen.

To dager besøkte vi Ruhiira, en liten landsby i vest som er en såkalt tusenårslandsby (Millennium Village). Det må mange timers kjøring til for å komme seg til den lille landsbyen i det sørvestlige Uganda. Men hva gjør det, når du hele vegen fram blir vinket og smilt til så det varmer enda mer enn den tropiske lufta. Det er den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs som er hovedhjernen bak konseptet med tusenårslandsbyer og Ruhiira er én av tolv slike i Afrika. Ved å pøse på med ulike hjelpetiltak i et begrensa område, skal man finne ut hva som skal til for at tusenårsmålene kan nås i tide. Blant tiltakene i Ruhiira er to gratis skolemåltider til alle elever hver eneste dag. Vi besøker Omwicwamba skole ved lunsjtid. På signal springer barna til kjøkkenhytta og stiller seg pent på to rekker. Kopp etter kopp fylles med en tynn grøt av maismel og soya og de takknemlige barna sitter i en stor klynge mens de nipper i den livsviktige grøten. - Energiiiii, roper noen elever i kor når vi spør hva som er så bra med skolematordninga.

Bøndene i landsbyen må levere en viss prosent av avlingene sine til skolematordningen. Avlingene deres har bedret seg voldsomt etter at de fikk utlevert gjødsel til åkrene. De viser stolt fram langstrakte åkrer tettpakket med velskapte maisplanter. Bøndene i Ruhiira har organisert seg i samvirker. Slik får de bedre pris og betingelser når de selger avlingene sine til grossister i hovedstaden. Fellesskapstanken virker i det hele tatt å være vesentlig i ett og alt. Det blir innkalt til møte i en av de små bygdene i landsbyen mens vi er der. Slike møter avholdes hver uke for at hver enkelt skal kunne få si sin mening.  Vi ”muzunger” –som er kallenavnet på oss hvite- blir plassert i høysetet, på plaststoler, foran alle sammen. Aller først ønskes vi velkommen med dans og sang. Slik dansing har jeg sett på tv før, men å sitte mitt oppe i det og få se den utrolige kroppsbeherskelsen på nært hold er en stor opplevelse. Jeg har også sett på tv at gjester stundom svinger seg med i valsen. Mitt opphold på legendariske Kosberg danseskole var i sin tid både kort og resultatløst og jeg ber en stille bønn om at jeg får være veggpryd. Min bønn blir hørt, men jeg blir grepet av ny panikk når David, vår mann fra FNs utviklingsprogram, sier noe jeg tolker som at de lokale kan spørre oss besøkende om hva som helst innen landbruk. – Nå ville pappa Bakke ledd godt, tenker jeg, vel vitende om at jeg, til tross for en oppvekst i svært så landlige omgivelser på Sogge, ikke er helt sikker på hva som er opp og ned på en høygaffel. Det viser seg heldigvis at jeg misforstår. Det kommer i alle fall ingen spørsmål vår veg. Landsbyboerne skal bare diskutere seg i mellom hva som er bra og hvordan problemer kan løses.

Vi tar også turen opp til Nord-Uganda. Det finnes flere hundre leire for internt fordrevene i nord. Leire der mennesker lever tett i tett under, i det minste, en form for militær beskyttelse, for å stå bedre stilt mot angrep og overgrep fra opprørsgruppa LRA. Pagak heter leiren vi besøker. Før vi går inn får vi vite hvordan vi spør “Hvordan går det?” på det lokale språket. Samtidig får vi høre at svaret vi kommer til å få er ”Det går bra”. Etter hvert slår det meg hvor ufattelig det er at man kan svare nettopp det – gjerne akkompagnert av et bredt smil – når man lever i ei lita hytte, to meter fra nærmeste nabo og med en konstant uvisshet om når man kan vende hjem – eller om man noen gang kan vende hjem. Til jordflekken sin. Til levebrødet sitt. Men ikke alle smiler. Noen sitter apatiske og uttrykksløse ved hyttene sine. Og vi kan ikke annet enn tenke oss hvilke grusomheter de har vært vitne til. I altfor mange år.

Denne dagen er jeg i hovedsak fotograf og får i oppgave å kretse litt rundt i området mens journalisten gjør sine intervjuer. Tolken journalisten og jeg har fått utdelt sitter sammen med førstnevnte og jeg er overlatt til meg selv. Uansett hvor jeg vender kameralinsa, er det barn i bildet. Ta bilde av meg, ta bilde av meg, roper de og strømmer til for å se på resultatet i displayet på kameraet dersom jeg knipser. Jeg har så lyst til å ta bilde av hver og en, snakke med dem. Spørre dem hvordan de har det og hva de tenker om framtida. Gi dem litt penger eller et drops, men det går ikke. Ikke kan jeg språket. Og ikke kan jeg gi til en og uten å gi til de andre. Derfor blir det med utveksling av smil og litt latter der de knuffer seg fram til meg for å speile seg i solbrilleglassene mine.

En time før vi når hovedstaden Kampala igjen – etter mer enn fire timer med snittfart på over hundre kilometer i timen – stopper den innleide bussen brått. Sjåføren løper mot nærmeste bensinstasjon, fire kilometer unna, for å hente diesel.  Den eneste bebyggelsen i nærheten er ei hytte med om lag 15 barn kretsende rundt. Det tas bilder, hilses og knises. Etter langt om lenge kommer sjåføren tilbake. Han får ikke start på bilen og en fra FN får skyss av en bil for å finne et par taxier til oss. Det er bekmørkt der vi står, på rekke og rad, i vegkanten og – i likhet med fartsgrenser, er gatelys ikke-eksisterende på den ugandiske landevegen. Hva som eventuelt kan befinne seg i veggrøfta av slanger og annet er også høyst usikkert. Vi ”muzunguer” begynner å synge mens vi venter på at noen kommer med en løsning på drivstoffproblemet. Hele repertoaret vårt prøves ut, fra ”Alle fugler” til ”Jeg gikk en tur på stien”. Etter at vi har sluppet fra oss vårt siste ko-ko, hører vi plutselig et forsiktig kor fra barna i hytta. De synger den samme sangen – på engelsk. Vi klapper i hendene. Vi synger og vi ler. Og plutselig skjønner jeg hvor liten verden egentlig er.

FNs tusenårsmål

I 2000 kom FN med sin oppskrift på hvordan fattigdommen i verden kan bekjempes før 2015. Hovedmålet er nummer 1, mens de sju neste er oppskriftene på hvordan målet kan nås:

• Mål 1: Halvere fattigdom

• Mål 2: Grunnutdanning til alle.

• Mål 3: Oppnå likestilling.

• Mål 4: Redusere barnedødeligheten.

• Mål 5: Redusere svangerskapsrelatert dødelighet.

• Mål 6: Stoppe spredningen av HIV/AIDS.

• Mål 7: Sikre miljøvennlig og bærekraftig utvikling.

• Mål 8: Bygge et globalt partnerskap for utvikling.

Fakta om Uganda

• 27 millioner innbyggere.

• 80 prosent av befolkningen er bønder. Landet er selvforsynt med mat.

• Rikt på naturressurser, men dårlige ledere og interne uroligheter har ført til at landet i dag har store økonomisk problemer.

• 70 prosent av befolkningen er kristne.

• Opprørsgruppen Herrens motstandshær (LRA), med lederen Joseph Kony i spissen, har terrorisert i Nord-Uganda i snart 20 år.

• Vel 25 000 barn har blitt kidnappet og brukt som sexslaver eller soldater i løpet av disse årene. Trolig består 80 % av LRAs hær av barnesoldater.

• 1,6 millioner mennesker er drevet på flukt innad i Uganda som følge av terroren fra LRA. Disse menneskene bor i leire for internt fordrevne.

• Våpenhvile mellom LRA og regjeringen ble signert i august og forlenget forrige lørdag.

• Den internasjonale forbryterdomstolen i Haag vil ha LRA-lederne utlevert, mens LRA forlanger amnesti om de skal holde fred.