Ragnhild Bakke

Nå er det ikke lenge til jeg igjen skal bli bergtatt av prinsen i  "Tre nøtter til Askepott". Det er "same procedure" hver eneste jul. Fra klokka 11 på julaften og et godt døgn fram i tid, er den thights-bekledde prinsen på 1. plass i mitt hjerte - uavhengig av sivil status forøvrig. Mandler i grøten og julenissebesøk går meg pepperkakehus forbi der jeg sitter med stjerner i øynene, tegner hjerter og alt lengter etter neste jul når drømmeprinsen anno 1973 igjen vil dukke opp på skjermen.

I dag hadde jeg en bitteliten eksamen i arbeidsteknikk. Den var egentlig veldig lett. Jeg hadde i alle fall øvd altfor mye. Allikevel skalv jeg som om det skulle vært 30 minusgrader i eksamensrommet. Før jeg gikk inn, målte jeg pulsen til 104 slag/minutt. Det er ganske mye når den ligger på 60 slag/minutt ellers. Det er noe rart med meg og muntlige -og nå også praktiske- eksamener. Vi passer som hånd i sko. Eller no'.

I kveld, eller i går kveld blir det vel strengt tatt - ettersom vi i skrivende stund er halvannen time ut i...eh..morgendagen, hadde vi julekortverksted med Rannveig, Ragnhild og Kristina. Det var en fantastisk lattergal og koselig seanse som, nok en gang, fikk frem gleden over å være til, i Volda. Rød og grønn kartong, glitter, stjerner, engler og noter var blant de kritiske suksessfaktorene. Vi noterer oss at vi nå her bruker pluralis modestiae, "det lille vi" når jeg omtaler meg selv. I tillegg kan du legge merke til at vi på ett av de to beste julekortene (avbildet til venstre) brukte kun minuskler (små bokstaver). På kortet til høyre er G og J såkalte majuskler (store bokstaver).

Vi virker antakelig svært pensumbeleste (Avis fra A til Å) når vi skriver om dette og da lurer vi faktisk både oss selv og trolig også vårt publikum.

Jeg innrømmer det. Jeg svarer på konkurranser på internett. Utvikling av platte slagord og andre kvasi-kreative oppgaver stjeler til tider en ikke ubetydelig del av min disponible fritid. Hva gjør man ikke for å vinne en tur til OL i Torino, klær for 10.000 eller 25 kg pølser?

Men litt avkastning har jo hobbyen min alt gitt. I sommer vant jeg tur til Lisboa med Reisefeber.no. Og tidligere i høst ramlet det forskyne meg en signert Timbuktu-cd ned i postkassa.

Måtte premiene fortsette å strømme på, for det viktigste er ikke å delta, men å vinne.

I dag tidlig våknet jeg før vekkerklokka etter en lørdagskveld som overhodet ikke svarte til forventningene. I bakrusen fikk jeg det for meg at jeg skal ha et innslag av Bakkekontakt på medieballet som skal avvikles om halvannen uke. Snøballen begynte å rulle. Jeg leste gjennom samtlige tekster jeg har lest i studentradioen i høst og plukket ut en av dem jeg er mest fornøyd med. Den handler om streng oppdragelse og en spesiell haiketur med en franskmann. Jeg forhørte meg med Ragnhild S. på en av våre terapirunder rundt Rotevatn. Så tok jeg kontakt med ansvarshavende og fremmet mitt forslag. Det falt i god jord. Jeg kommer antakelig til å besvime av skrekkblandet fryd før jeg entrer scenen. Vil gjerne avtale med enkelte lattergale personer (som for eksempel Ragnhild Skaara) at de skal le rungende enkelte steder. Just in case.

Nå er det snart dusj- og oppshiningstid. Lørdag er jo festdag og vinkartongen jeg kjøpte for to uker siden er ikke halvtom enda. Problemet er at jeg ikke akkurat har slitt meg ut med lesing denne uka, og at jeg dermed egentlig ikke fortjener et eneste glass lørdagsgodt. Det er alltid noe annet som skal/må/kan gjøres. Endeløse lunsjbordsettinger, innebandy-spilling, studentradiorelaterte aktiviteter, sortere diverse dokumenter, lage bilder til bloggen eller renske sluken i dusjen.... En variert uke ligger bak meg med andre ord.

I går hadde studentradioen sending live fra studenthuset vårt, Rokken. Det gikk over all forventning - både med hensyn til antall fremmøtte og avvikling generelt. Jeg var medprodusent sammen med Sissel i klassen og tilbragte hele 12 timer på studenthuset i går. Var litt frustrert til tider, ja, rett og slett stressa, men desto bedre var følelsen da det gikk fin-fint.

Spiste ett av semesterets ytterst få restaurant-måltider i løpet av gårsdagens Rokken-økt. Valget falt på "Biffsandwich" (avbildet). Luksuriøs look og herlig smak.

I dag var jeg på kafe med Ragnhild S. Løste et par verdensproblemer over et glass kaffe mocca før vi gikk hjem til meg og laget risengrynsgrøt. Nå har Dagbladet og Magasinet stjålet den resterende tiden som med fordel kunne vært brukt til blant annet pressehistorie eller makt og medier.

Det jeg vil frem til at livet ser lyst ut til tross for at progresjonen hva angår pensumtilegnelse ikke er slik den burde være. Volda er et godt sted å være, det er nesten slik at solen skinner - selv om det har regnet her i dag. Jeg har altså "ups syndrom" for tiden. Måtte dette vedvare hele eksamenstiden.

Bare det fortjener en skål. Skål.

Til min store forundring, merker jeg at det er ekstra fristende å drikke vann fra krana nå som det er "forbudt" i Volda å gjøre akkurat dette. (En råtnende hjort får skylda for at bakterienivået i drikkevannet her er for høyt..)

Det slår meg at om jeg hadde hett Eva, bodd i Paradis og fått teften av en forbuden frukt, hadde jeg ikke nølt ett sekund med å hive i meg hverken eplekart, eplecidereddik, eplepai, eplekake, epleskrott, eplemos, eplemost eller eplecider.

En eplekjekk kar ved navn Adam ville nok heller ikke vært noe unntak.

Jeg har vært litt unnasluntrende i det siste når det gjelder blogging. Dette skyldes for en stor del at nett-tilgangen ikke har vært adekvat. Tilgangen til mat har derimot vært mer tilstrekkelig enn det som er godt i disse kroppsfikserte tider. Alltid når Jørgen er med hjem til gards, er det ikke måte på servering. Gjøkalver slaktes i hytt og pine og ikke før det ene måltidet er over, blir det kalt inn til en ny samling ved bordet. Møtet er satt, sier matmor og så går vi nedover sakslisten med 1) Poteter, 2) Grønnsaker, 3) Kjøtt), 4) Saus og 5) Eventuelt - som gjerne åpenbarer seg i form av en kaloririk dessert. Vegen til en manns hjerte går gjennom magen, sies det jo. Og mamma vet jo at jeg ikke er kapabel til å finne hjertet til annet enn en, i beste fall, en anorektisk mann med maltrakterte smaksløker, slik som jeg kokkelerer.

Det begynte allerede på fredag. Mamma hentet den bortkomne svigersønnen på toget og hadde med en stor matboks med nypillede reker, ferske rundstykker, sitron og majones siden han og undertegnende ikke skulle hjemom på en stund. Siden har inntak av bacalao, pavlovaterte, hjortesteik samt uttallige påleggsalternativer til hjemmebakt brød vært på dagsorden.

I morgen reiser jeg tilbake til Volda. God timing, for i morgen ramler lån og stipend inn på en - ikke akkurat - svulmende konto. Da tror jeg jammen at jeg skal investere i en liten gjøkvalv selv. Hun skal hete Gilde og var antakelig 500 gram og ca 20 cm lang ved fødselen. Idun (ketchup) og Fritz (pommes frites) er stolte foreldre.

Jeg hadde telt timer helt siden i går. En gjeng fra innebandytreninga i går, ble enige om å møtes igjen i dag - siden vi etter sigende også hadde hallen i dag, 1715. Perfekt antall spillere møter, vi spiller bra, ja, laget mitt ruler egentlig - i all beskjedenhet. Vi er tre spillere per lag og man blir akkurat passe lilla i ansiktet etter endte kamper. Jeg tenker at dette er den beste treninga hittil i høst, jeg tror nesten jeg rekker å kjenne på lykkefølelsen også - innimellom all pustinga og pesinga, taklinga og gledeshylinga.  

Så skjer det noe. Klokka 18 tramper det inn noen menn og sier at de har hallen. Hele tre kvarter før tiden vår skulle vært ute, er det altså brått slutt på moroa. For å sette det litt i perspektiv for dere som ikke deler min begeistring for innebandy: Dette var som å ta en slurk av den første utepilsen du har gledet deg til lenge, før kelneren plutselig tar fra deg og sier: "Sorry, mac, nå stenger vi! Staben skal bruke lokalene til den årlige sommerfesten, så du må gå.." Eller som å sitte på kino med en pose av yndlingsgodteriet ditt i fanget, ta en eneste bit før du mister posen på gulvet og alt detter ut. Sjoko vantro! Siden det er mørkt og det ser utrolig tåpelig ut å krabbe rundt mellom beina til daten, må du bare innse at det ble med den ene, deilige biten....

Sukk.

Da jeg gikk på barneskolen, ville klassen alltid synge sang nr. 14 i sangboka i musikktimene. Det var "Geografivisa" som handlet om å reise til fremmede riker..Jeg visste ikke den gang at jeg faktisk skulle reise rundt i verden 15 år senere.

For nøyaktig ett år siden forlot jeg moderlandet for en 118 dagers reise rundt jorden sammen med J. Det er ganske absurd å snurre på en globus nå i ettertid, sette fingeren på massevis av punkter og kunne si "Der har jeg vært og der var jeg også.." På reisen så vi Frihetsgudinnen, møtte emigrerte slektinger, slappet av i hengekøye, drakk fra kokosn;tt, surfet og lærte å be til surfeguden Hewey - guden for sol, gode bølger og kaldt øl. Vi snorklet og matet kenguruer. Vi spiste pinnekjøtt og riskrem i sjømansskirken i Singapore. Vi besøkte templer, kjørte tuk-tuk, red på en elefant og la vår elsk på thaimat. Vi tok båt nedover Mekong-floden, lærte oss noen nye gloser, besøkte skreddere, museer og selveste Angkor Wat. Vi så "The Big Five" på safari i Sør-Afrika, besøkte en vingård og badet. Vi leste, skrev postkort, dagbøker, laget rebuser, spilte spill, hadde kilemesterskap, kranglet litt og ble venner igjen.

Til jul er planen å få 1000 bilder fra drømmereisen inn i albumer - sammen med postkort, kvitteringer, hvit sand og generell krimskrams. Som den nostalgikeren jeg er, kommer jeg til å bla i disse til det bare er tynnslitte lefser igjen.

I år blir det hvit snø i stedet for hvit sand, Olav Tryggvason-statuen i stedet for Frihetsgudinnen, kjøttkaker i stedet for kokosnøtter og Kveldsnytt i stedet for solnedgang.

Det er faktisk ikke meg i mot. Ikke det at jeg satt på flyet hjem og remjet: "Lift us up where we belong", men jeg kjenner at det er her jeg hører til. Som vi sang i vise nr. 14 i musikktimen; "Borte er herlig, men hjemme er best."