Ragnhild Bakke

De lærde strides for tiden om man trenger fem eller sju om dagen. Det er selvsagt frukt vi snakker om. Jeg har funnet min desiderte fruktfavoritt. Eller bærfavoritt da, for å være helt presis. Physalis, eller ananaskirsebær, er det eksotiske navnet på det minst like eksotiske bæret. Spanske sjøfarere plukket herligheten opp i Peru og den reddet sikkert mang en skjørbukbefengt sjømann ute på de syv hav. Physalisen er proppfull av vitaminer av både A, B og C kaliber. Trondheimskorrespondenten, som i helga var på ekskursjon til Volda, og jeg valgte å ikke ta bærene bare, men dyppet dem heller i herlig, flytende, mørk sjokolade. Og som de fleste sjokoholikere vet, er mørk sjokolade mer sunt enn syndig. Det reduserer faren for blodpropp og kan kanskje forlenge livet.

På en annen side kan man også si at den mørke sjokoladen var en del av research-arbeidet i forbindelse med medievitenskapoppgaven som skal leveres om urovekkende få dager. Man skal tolke et reklamebilde for nettopp mørk sjokolade, fra et semiotisk perspektiv. Tok faktisk litt mer helsebringende sjokkis nå nettopp.

Ingen skal komme å si at jeg ikke har gjort min resarch.

Gratulerer med dagen til fadderbarnet mitt, Elise, i Molde! Håper du får en fin-fin dag. Klem fra Ragnhild og Jørgen

En sang jeg vet om inneholder blant annet følgende vise ord: En god dag er en god dag. Og kommer aldri dårlig tilbake. Da jeg våknet i dag tidlig og i flere av timene som fulgte, følte jeg at dagen var alt annet enn god. Å få den følelsen en søndag er vel neppe noe man er alene om.  Man våkner og er tørst og trøtt. Man våkner og angrer på pengene man brukte og all styrkedrikken man tyllet i seg. Man våkner og har blåkuler på knær og albue og vet ikke helt hva som ble sagt innimellom all skrålinga og skålinga.

Og den miserable tanken slo meg; Sangen kunne like godt kunne handlet om at en dårlig dag er en dårlig dag. Og at den aldri kommer god tilbake. Med ett befant meg enda mer fastklemt i selvmedlidenhetens klamme grep.

Inntil jeg omsider kom på at jeg - i egen, selvforskyldt sengeliggende person - kunne male dagen god. Det startet med funnet av en flaske iskald farris i kjøleskapet og en pakke salte kjeks som dens perfekte ledsager. Det fortsatte med en koselig samtale med forholdets Trondheimskorrespondent og som en prikk over en i, kulminerte dagen, som da allerede var på hell, i et besøk av en smilende medstudine som var minst like ivrig etter å se en halvdårlig film og spise en uanstendig mengde smågodt.

En dag er en dag, uansett. Og kommer aldri tilbake. Uansett.

Det tok litt av i går. Selskaplighetene går ikke inn i festhistoriebøkene, med unntak av en liten detalj; Jeg ble lagt i bakken. Ikke en vennskaplig dult i ryggen. Ikke et utslag av lekeslossing. Jeg ble faktisk dratt baklengs ned i bakken av ei som ville meg vondt, ei som ble provosert av at jeg, på konsert med Turbostipend, slo takten med en sammenrullet plakat på en høytaler. Det var i alle fall det som fikk begeret til å renne over. Og mannen med -den i utgangspunktet betryggende- tittelen vakt, grep ikke inn for å forhindre noe som helst. Siden han var venn av hun som angrep.

 Jeg synes faktisk ikke den måten å straffe noen for sine (u?)gjerninger er akseptabel i det hele tatt. Og blåkulen jeg fikk på kneet verker mindre enn det faktum at man ikke engang kan føle seg 100 % trygg i "sin egen stue".

Men aldri så galt at det ikke er....Ja, du vet. Tenkte jeg kunne øve meg litt på en nyhetsnotis rundt gårsdagens hendelse.

Overfalt på konsert

En 25 år gammel kvinne ble brutalt  lagt i bakken under en konsert på Rokken lørdag kveld. Gjerningskvinnen er ikke en kjenning av offeret, men i følge sjokkerte vitner til hendelsen, skal hun ha begrunnet angrepet med at hun var svært provosert over fornærmedes opptreden. 25-åringen vil antakeligvis rapportere hendelsen.

En av de få bøkene jeg har tatt med på flyttelasset til Volda, er den alltid like fascinerende boka til TV-Torgersen. Det var særlig et par linjer som nesten ble lest i filler på 80-tallet.

"-Og når det er ekstra fint, hender det at vi gjør noe mer - noe som er ekstra godt for voksne(...)Ja, og det er at jeg putter t&*%# min inn i det lille hullet bak t&*%# til mor. Far sa det fort og så rett ut i luften. -Og der inne er t&*%# stiv og hard, men allikevel kjennes det mykt og veldig, veldig godt. Far var rød i ansiktet(...)Joda, vi gjør det ofte, fordi det er godt og hyggelig og fint, og litt morsomt. Alle mennesker og dyr gjør det."

Enkel og lettfattelig seksualundervisning for en tilslørt bondepike som meg. Som du ser, er jeg ikke helt komfortabel med det ene svært essensielle ordet i teksten, og valgte derfor å sensurere. Videre i boka får man vite om både fødsel, forkjølelse og fordøyelse. Og om man ser på coveret, åpenbarer det seg hele to splitter nakne gutter/menn. Denne boka lærte meg alt jeg vet.

Om man skal bli journalist, må man visst være litt kritisk. Jeg begynner i det små. I en reklame for nikotintyggis på dagbladet.no i dag, synes jeg avstanden mellom kunde og apoteker på bildet var litt vel kort. Ja, faktisk er det ikke noen avstand i hele tatt. Tviler på at dette er realistisk distanse både mellom en middelaldrende, innrøkt mann og en ung, frisk og søt apotek-babe, eller mellom hvilken som helst annen kunde og ekspeditør for den saks skyld.

Gårsdagens Bakkekontakt (min "spalte" i programmet Kappgang på studentradioen) hadde sitt utspring i følgende utsagn fra hun jeg deler leilighet med: "Eg har investert i ein mopp. Veit du ka en mopp e for någe?"

Jeg fikk den samme følelsen som da mamma ga meg selvutviklingsboka med den lovende tittelen: "Ditt ryddige jeg".

Jeg vet jo godt hva en mopp her. Jeg hadde til og med en kort karriere som "renholdsbetjent" ved postkontoret hjemme. "Hun arbeidet med moderne rengjøringsmetoder, moppesystemer og miljørengjøring. Høyt elsket og dypt savnet" står det i attesten fra sommeren 2000. Vel, nå diktet jeg antakelig opp den siste setningen i utdraget selv, men likevel! 

Selv den dag i dag har jeg nesten har problemer med å gjennomføre verset om gulvvaskinga i "Så går vi rundt om en enebærbusk", og boarealet på pikeværelsene jeg har hatt gjennom tidene har ofte vært på cirka 0 kvadratmeter.

Men som man kan se av bildet har jeg funnet gulvet på rommet i dag. Den hvite papirlappen til høyre måtte jeg ha der for at det ikke skulle bli for klinisk.

Neste jul har jeg store planer om å være forsanger på "Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv" - samtidig som jeg svinger moppen i et perfekt 8-tallsmønster.

Forleden dag fikk jeg høre via noen via andre via noen igjen at en medstudine mener jeg kler meg som en presidentfrue. Som medlem av foreningen for presidentfruer og, ikke minst, presidenter var det derfor var det ekstra hyggelig at VG nå melder at Afrika har fått sin første kvinnelige president. Jeg legger spesielt merke til at hun, i likhet med meg, har perlekjede på. Perler er med andre ord en sikker vinner hos oss i foreningen for presidentfruer og, ikke minst, presidenter.

Jeg fryktet lenge at jeg hadde glemt å kaste resten av brødet mitt før jeg forlot Volda 12. desember. Den store skrekken var at skalken skulle møte meg i døra nå på nyåret. Til min store glede, var ikke dette tilfellet. Omtåket og i eksamen-er-ferdig-rus hadde jeg faktisk greid å brødfø søppeldunken.

Men historien slutter ikke der. I et forsøk på å finne igjen gulvet på pikerommet her i Volda i kveld, kom jeg over matboksen fra den tidligere omtalte kylling og ris-middagen. Heldigvis er jeg ikke av typen som ikke spiser opp nistematen. Men selv med min upåklagelige sans for mat, var ikke boksen klinisk ren. Ved åpning av den kom jeg derfor over en stank som går rakfisklukt en høy gang. Tipper jeg skal innvilge meg litt mer tid fra eksamen leveres inn til jeg forlater landsbyen neste gang.

Jeg velger å avstå fra å dele bilde eller mer detaljerte beskrivelser av lukt da jeg vil at besøk på denne siden skal være av lystbetont karakter.