Ragnhild Bakke

I

Rannveig, født 27.12.82, var ansatt hos Nærnett i uke 13.
Hennes arbeidsoppgaver var å oppdatere nettsiden Nærnett med aktualiteter og nyheter fra Søre Sunnmøre, delta på et fascinerende kommunestyremøte samt ta bilde av tømmer, demonstrasjoner og et knippe brunoster. Det siste til den viden kjente brunost-saken. Denne saken kommer trolig til å få samme mediedekning som Orderud-saken og NOKAS-saken tilsammen etter at Rannveig nå har avdekket en mengde brunost-fakta og gjort verden oppmerksom på hemmelighetsstemplede meieriplaner over det ganske land.
Blant de andre skupene til Rannveig denne uka, var blant annet innflytting-utflytting-saken, en sak som flere andre anerkjente medier kastet seg over etter at hun hadde satt søkelys på den.
Rannveig var en nøkkelmedarbeider i bedriften med sin stå-på-vilje og sitt gode humør.

Vi kan på det varmeste anbefale henne, enten det er i kommunestyret, i medier eller på meierier.

-----------------

Ragnhild Bakke, nettredaktør uke 13

II

Øyvind Strand Endal/Strandal/Sendal, født en gang altfor seint på 80-tallet, var ansatt hos Nærnett i uke 13.
Hans arbeidsoppgaver besto i å oppdatere nettsiden til Nærnett med aktualiteter og nyheter fra Søre Sunnmøre.
Sendals hjertesak i arbeidsuka var tømmerutskiping-saken. Utallige arbeidsminutter ble lagt ned for å komme til bunns i denne saken, og de andre mediene i området var ikke seine om å plukke opp ideen i etterkant.
Han ble enstemmig kåret til redaksjonens beste utskriver, etter at han printet ut samtlige saker i løpet av rekordkort tid. Han var også et unikum med sins sans for nye, kreative løsninger både angående layout og overskrifter.
Selv om Strandal den nestsiste arbeidsdagen brukte uforholdsmessig lang tid på å telle sauer i Sande for en konkurrerende mediebedrift, var han uunværlig så lenge det sto på. Hans høye nyhetsterskel, hovne nese og evigvarende pågangsmot vil vi alltid minnes.

Vi kan på det varmeste anbefale ham til kommende arbeidsgivere – både innen medie- og gjeterbransjen.

---------------

Ragnhild Bakke, nettredaktør uke 13

Jeg vet ikke om jeg kan trives uten internett hjemme jeg. Jeg hadde reunion med tv'n i går. Heldigvis stod det et tørkestativ mellom meg og fjernsynsapparatet. Det som gikk på skjermen vår, før jeg fikk mast meg over til Rikets Røst, var blant annet:

• Ei jente i Big Brother klyper på ei kvise på øret til en gutt i Big Brother - etter at han har vært inne i huset i så mye som ett døgn.
• Dokumentar om Lolo Ferrari, ei dame som hadde verdensrekord i silikonpupper.

Etter Rikets Røst vasket jeg gulv for første gang på lang, lang tid. Min Volda-samboer (19) har lenge syntes det har blitt litt vel lang tid og laget dermed forleden en detaljert vaskeliste.

Jeg har et anstrengt forhold til gulvvask. Det er ett eller annet med at våte hybelkaniner virker ekstremt lite tiltalende på meg. Og for at jeg i det hele tatt skal vurdere å svinge kosten, må en rekke rammebetingelser være på plass. Jeg må støvsuge først, jeg må ha egne gummihansker, jeg må ha rein vaskeklut, jeg må være alene og jeg må høre på musikk.

Omtrent halvveis i økta, og rett etter at jeg hadde tenkt tanken på at det faktisk ikke er så ille å vaske likevel, klarte jeg å rive ned en conflakes-eske og dermed tømme en god porsjon i bøtta og utover det våte gulvet.

Om ikke hybelkaniner er så søte i våt tilstand, er våte cornflakes heller ikke noe herlig syn.

Vel. Ikke i ordets aller retteste forstand. Selvfølgelig.

Men saken er at internettkabelen min har fått seg en knekk. jeg får derfor ikke tilgang til godsaker som yahoomail, blogspirit, dagbladet.no og annet fra mitt ringe pikerom. Dette må gjøres på skolen.

Fordelen er vel at jeg får frigjort litt tid som kan brukes til å finne gulvet på rommet, lese skjønn skjønnliteratur, oppdatere meg på tv-fronten, jakte på passende kollektiv og kanskje, kanskje åpne en pensumbok.

Nå kan man jo spørre seg hvorfor jeg ikke bare kan kjøpe en ny ledning, eller kanskje til og med trådløst nettverkskort. Svaret er at det er aldeles uaktuelt å investere ei eneste krone på min bærbare pc som har gått hen å blitt alt annet enn bærbar. Den veier mange kilo, batteriene er tomme og vifta lager en sjenerende støy.

Jeg ser fram til en innbringende sommer. Da skal jeg fråtse i både trådløse nettverkskort, digitale speireflekskameraer, klær og alt annet som er viktig her i verden.

Denne uka er jeg nettredaktør på medielinjas eminente nettavis, Nærnett. Så her sitter vi et knippe unge/"unge" og håpefulle dagen lang, mens vi leiter febrilsk etter rykende ferske nyheter. Det er ikke til å stikke under hverken en stol eller en busk at det ikke skjer allverden her i mitt distrikt.

Jeg ankom Volda nesten fire timer etter skjema i går.

Det begynte så bra i Oslo. Det vil si, etter at jeg hadde sluttet å irritere meg over at enveisbilletten til Volda koster så lite som 13 kroner mindre enn det som er makspris på en billett for vanlige jordiske. (477 kroner er ekvivalent med ti brunoster - det i seg selv kan føre til angst for en som ser kirkerotta i hvitøyet...)

Jeg fant et ledig sete, nest bakerst, rett foran Birte i klassen. På Gardermoen kom det på to illeluktende menn, hvorav en av dem absolutt måtte spørre meg om "avlastningssetet" mitt var ledig.

Det ble til at jeg flyttet bak til Birte, på bakerste rad.

I etterpåklokskapens neonlys angret vi på at ikke hun heller flyttet fram. På bakerste sete manglet fotstøtte, armstøtte og seteryggene kunne ikke legges bakover.

Som om ikke det var nok.

En gang ute i de små timer streika girkassa på bussen, slik at bussen ble stående i Gudbrandsdalen i fire lange timer i påvente av ny buss. I halvsøvne bannet jeg som en bryggesjauer, men jeg ble litt mildere til sinns da bussjåføren - som forøvrig må være blant yrkesgruppas kjekkeste eksemplarer - kom med følgende opplysning etter at vi suste videre nedover dalen i "ny" buss ved morgengry:

"Er det noen som savner noe? Ja, bortsett fra rutetider, da..."

Ny avis. Samme pris. Altså gratis. Dette er nummer 6 i rekken. Det skal sies at jeg ikke kvalifiserte meg til NM i verdiskapende aktivitet denne uka.

Nå er Volda forlatt til fordel for metropolen Oslo noen dager.

Akkurat nå inntas gulrotkake og øl. En undervurdert kombinasjon.

Vær hilset!

Vel. Lignet vel mer på bestemor Skogmus der jeg kavet meg oppover veggen i Voldas klatresilo i dag.

Det er lenge, lenge siden jeg klatra sist. Faktisk tok hele min klatrekarriere slutt etter at friluftslivklassen klatra opp på Romsdalshorn mot slutten ungdomsskolen. De fleste jeg kjenner, har hørt historien om da jeg, siste året på ungdomsskolen, ikke fikk klatreutstyr til jul. Jeg var helt sikker på at det var klatresele og -sko i pakka med papir fra G-sport. Jeg hadde nemlig mast og mast i måneder for å få opphavet til å forstå hva som gjaldt det året. Derfor var skuffelsen enorm da jeg åpnet esken og - dette har vi (dessverre) på film - fant en sovepose. Øynene ble fyllt av tårer. Småsøsknene lo skadefro. Mens min eldre kusine utbrøt rettmessig: "For et galehus!"

Men i dag prøvde jeg igjen, med lånt utstyr. Beina skalv og fingrene ble glatte. Jeg sleit som bare det. Klassekamerat Håvard hjalp meg til slutt opp en rute. Jeg fikk lov til å jukse. Brukte alle tak jeg kunne komme over, i tillegg til veggen ved siden av. Kom meg derfor opp til slutt - noe som er viktig for psyken, ifølge ekspertene.

Tenkte kanskje prøve igjen ved en senere anledning. Skal i alle fall avansere fra bestemor Skogmus til Morten Skogmus før gikta tar meg.

Tror du ikke det var to personer som lurte på om jeg hadde farget håret i kveldens mulm og mørke i går? Jfr. posten under, går det da MINST 1000 NOK rett inn på den imaginære kontoen.

Ellers var det en festlig kveld i går, selv om hvitvinen smakte våt hund. Så to gutter kline på siste dans. Det har jeg aldri sett før, så det var spennende.

I tillegg til studielån og stipend, har selvsagt også jeg et par ekstrajobber for å spe på en ellers skrøpelig kapital. Hvem kan vel klare seg på 6000 i måneden? Jobbene min er riktig nok noe spesielle, og de gir ikke noen konkrete utbetalinger heller. Men i og med at det gamle visdomsordet, "penger spart, er penger tjent", gjelder, har jeg oppbarbeidet meg en imaginær reservekonto.

Jobb 1 : Å omgjøre spørsmål om plastiske operasjoner og lignende til cash.

Ikke det at jeg jobber ofte med dette, men utbetalingene per oppdrag er mye større enn den andre ekstrajobben.

Av og til spør folk meg om de rareste ting. - Har du stripet håret? - Har du klippet deg? - Har du silikon i puppene? - Har du forstørret leppene?

Det ga meg en god ide. Hver gang noen spør om slikt, kan jeg putte penger inn på ekstrakontoen jeg disponerer i Sparebanken Imaginøre. Silikon i puppene-spørsmålet gir for eksempel cirka 20 000 rett i lomma, mens hårstripe-spørsmålet øker saldoen med 600.

Jobb 2: Å gå glipp av arrangementer "alle andre" skal på.

I morra er det Madrugada-konsert i Volda. For 360 NOK kan du få høre Sivert Høyem og bandet hans synge fra platene sine. Kritikere over det ganske land, skryter bandet opp i skyene og folk går både mann - og kvinne - av huse for å få se dem live.

Ikke jeg.

Jeg putter heller de 360 kronene på min imaginære reservekonto. Helt skattefritt.

Mens resten av klassen står på studenthuset og forsyner seg av toner og velklang, skal jeg sitte hjemme. Her skal jeg løfte opp det fiktive telefonrøret for å slå liksomnummeret til den imaginære banken. Jeg skal gni meg i hendene og fryde meg over kronene når den nevnte Sparebanken Imaginøre leser opp saldoen min. Jeg kunne ha svømt i pengene jeg har tjent på denne bijobben foreløpig - dersom de hadde vært til å ta og føle på.

Bare under VEKA i Volda, da jeg droppet de fleste konsertene, tjente jeg sikkert oppimot 2000 kroner. Da jeg takket nei til å bli med på kino på tirsdag, puttet jeg 75 kroner rett på denne kontoen. Det samme gjorde jeg i går, da kino-spørsmålet kom opp igjen.

I Volda trenger dette med å gå glipp av saker heldigvis ikke være en fulltidsjobb. Og i kveld skal jeg ta meg helt fri.

Men jeg rykker alltid ut på kort varsel til eventuelle oppdrag når det gjelder spørsmål om silikon eller hårstriper.

Gryn Molvig

Næravis nummer 5 er lagt ut. Enjoy. Denne gangen var det min tur å til boltre meg på midtsidene. Gjorde et portrettintervju med ei fantastisk festlig dame.