Ragnhild Bakke

Av og til får man vite ting man strengt tatt ikke har så lyst til å vite.

Følgende samtale utspant seg på RIMI for ett kvarter siden. Deltakere: Undertegnende og en av byens relativt løse fugler.

Forhistorie: Jeg har gått rundt Rotevatn med jenter i klassen og står utenfor RIMI og henger. Jeg finner ut at jeg like godt kan strekke ut litt og legger foten oppe på det laveste nivået på et rekkverk. Ei dame kommer svinsende bort.

EABRLF: "Høh! Ingen vits i å ha beinet der! Du må ha den oppe på det øverste. Ej he holdt på med yoga i 20 år.

Ragnhild: "OK, i tar ikkje ting så seriøst i..."

EABRLF: "Alle kan ha ein fin kropp når dei blir eldre. Sjå på mej. Ej he født x (anonymiserer litt her, men det var mer enn ett..) barn, og ej he kropp som ein tenåring."

Ragnhild: "He...he.." (Noe usikker latter)

EABRLF: "Alle kan ha ein fin kropp. Yoga e tingen. Og RÅÅÅÅ SEX to ganga i månen. På bestilling. Høhø."

Ofte slår det meg at jeg er mer opptatt av fortida enn jeg er av nå- og framtida. I påska bladde jeg gjennom samtlige albumer jeg har. Jeg har en veldokumentert barne- og ungdomstid, det er sikkert.

Jeg så meg selv med kort hår, på speiderleir og på kanotur med folkehøgskolen. Jeg så meg selv sitte midt i Champs Elysees på interrail og meg selv før jeg dro på diskotek for første gang i starten av tenåra. 

Det med "..et sterkt ønske om evig liv" er seriøst ment. Jeg har helst lyst til å være 20 år gammel konstant, kanskje yngre. Men av og til kommer jeg på at alt absolutt ikke var bedre før. Bildet viser meg som 15- 16-åring på julaften. Bildeteksten ved siden av sier sitt.

"Slik så jeg dessverre ut på julaften."

Nå kan jeg le av det, slik man ofte kan ti år etterpå.

Og jeg spør meg om jeg faktisk ønsker meg tilbake til den tida. Mon tro om det ikke er bedre å være 25 - 26 år, ja, kanskje til og med eldre. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ønsker rynker - disse tegnene på et levd liv - velkommen. Eller at jeg skal la de grå hår komme til meg. "Og hindre dem ikke, for slike hører til".

Slik er det ikke.

Men jeg har ikke vondt av å begynne å fokusere mer på dagen i dag. På hva som er godt. Og på hva jeg kan gjøre for å gjøre det enda bedre.

Kanskje jeg skal starte med å stryke ut dessverre i albumet. 

Og skrive heldigvis i stedet.

(Dette er antakeligvis bare starten på refleksjoner rundt det faktum at jeg fyller hele 26 år - og dermed straks 30 - til sommeren. Se i nåde til meg, myndige menneske..)

I dag tidlig ble jeg skikkelig sur da jeg så at det var fint vær. Det høres selvsagt litt unormalt og dumt ut, men jeg ble faktisk det. Grunnen til dette er at jeg trodde at gårsdagen skulle være den flotteste dagen - sånn værmessig, mens det bare skulle bli møkkavær resten av påska.

Derfor la vi ut på topptur i går. Målet var Kirketaket. Det var varmt og godt veldig lenge og jeg så for meg et kraftig brilleskille etter endt tur. Men etterhvert begynte det å blåse som besatt. Vi så tidlig at snøspruten sto fra toppen. Men opp skulle vi. Pappa, Jørgen og jeg.

Etterhvert, da vi hadde startet på selve "taket", satte pappa foten ned og mente vi skulle snu. "Det e ingen skam å snu." gjentok han i det uendelige og påsto at han hadde for lite klær på seg. Og at det var tull og kun utrivelig å gå i en slik vindstyrke.

Det ble nesten en amper tone der, oppe i lia. Jeg blånektet nemlig å gjennomføre noen snuoperasjon. Ikke fordi jeg er spesielt glad i å gå i bratt terreng. Ikke fordi jeg synes det er spesielt herlig å få kald gjennomtrekk i lungene for hvert åndedrag jeg tar heller. Eller fordi jeg synes at gaffatape fungerer altfor godt som gnagsårplaster.

Jørgen, stakkar, havnet litt mellom barken og veden. Eller eplet og stammen, om du vil. Han var diplomatisk og sa blant annet at vi kunne prøve å gå i ti minutter til, slik at vi i hvertfall slapp å risikere helsa ved å kjøre over skumle skavler.

Det ble til at vi fortsatte. Også etter de ti minuttene. Tanken på å snu når toppen var såpass nær, var uutholdelig. Jeg SKULLE ha navnet mitt i den boka på toppen.

Jeg turte knapt stoppe resten av turen, av frykt for at pappa skulle rekke å komme med en ny ingen-skam-å-snu-lekse. Til tross for behovet jeg alltid har for å ta det med ro i oppoverbakker, gikk jeg til jeg så påskeharen med ljåen.

Vi nådde toppen, fikk plottet inn navna våre og starta på den lange nedturen. Humpete og klumpete føre var tydeligvis ikke noe for meg og mine slitne bein, så jeg lå mer enn jeg sto på veg ned mot bilen.

Og som alltid glemmer man alle sorger når man er ferdig med turen. Man husker kun de fortjente melkesjokoladebitene underveis, stoltheten over å ha nådd toppen, den fortreffelige utsikten, gleden over å skrive navnet sitt i boka og - vanligvis - den herlige nedturen.

Men da jeg våknet i dag - til strålende solskinn, fikk jeg altså en bitteliten sorg allikevel. For tenk for en fin tur dagens Kiretaket-gjengere får.

Siden fjellvettregel nummer to sier at du skal melde fra hvor du går, vil jeg bare opplyse om følgende:

Nå bærer det straks avsted til ei hytte i Trollheimen. Skal feriere noen dager uten strøm, dusj eller innedo, men med god mat, skiturer, skjønnlitteratur, kortstokk og godt selskap.

Håper på godt vær og enda bedre føre, et solid brilleskille og en drøss fregner, lårmuskler og kortspillseire.

God påske, alle!!

Vær hilset.

Åndalsnes har fått ny kafé. Nå kan man altså få kjøpe kaffe latte og cappucino i "byen" året rundt. (Ellers er det kun muligheter for dette om sommeren).

Det gjør noe med et samfunn, det å ha muligheten til å gå på en koselig kafé og drikke latte. Det er jeg helt, helt sikker på.

Og som om ikke dette er nok, er det antydnging til lyskryss her også. Det er vel å merke bare midlertidig - grunnet vegarbeid ved Sogge bru. Men likevel.

Vi har allerede vært velsignet med en stykk rulletrapp i et par år. Og en stykk rundkjøring og noen heiser i enda flere år.

No blir det liv.

Har nå solgt Kerrs Pink og Hamlet (potet, for dere ulærde) i fire timer sammen med min søster.

Akkurat som jeg lærte litt av å selge juletrær i desember, lærte jeg litt i dag også. Akkurat som kvinnen i huset får bestemme nyanse og størrelse på juletreet, får hun avgjøre hvilken potetsort som gjelder. I tillegg lærte jeg at det for noen menn er et nederlag dersom en jente bærer tikilosekken de akkurat har kjøpt bort til bilen. Og så kan jeg opplyse om at Hamlet er en dansk potetsort, lettskrelt, hvit og litt fastere enn Kerrs Pink.

Med denne salgsøkta finansierte jeg et par marsipanpølser, hveteboller fra vårt lokale bakeri, en halv boks juice, bussturen fra Volda i går, samt togturen mot Trollheimen seinere i kveld. Å leve fra hånd til munn, kalles visst dette.

Men så får jeg igjen 10.000 på skatten en gang i relativt nær framtid. 10.000 er faktisk en liten formue og jeg gleder meg som besatt til å få noen ekte kroner inn på konto.

Alle puster lettet ut etter å ha levert vårt åttende underverk til trykking.

Nå blir det etterhvert fest og moro for den som orker det.

Jeg har ikke sovet siden klokka 0800 i går tidlig, noe som kanskje ikke er det beste utgangspunktet for å utmerke seg hverken i utseende eller - etter et par enheter inntatt -framtreden.

Antrekket ligger klart og pizzaen står i ovnen. Alt jeg mangler er noen minutter på øret.

GOD FERIE!!!!!!!

Zzzz zzzz

Fritt etter en velkjent slager av Åge Aleksandersen (Jeg fikk forresten NG + på det eneste diktet jeg leverte inn på ungdomsskolen, så man trenger ikke ha store forventinger til hverken rim eller rytme).¨

Når mørket no har senka se,

sitt i fortsatt her på desken.

Og følelsan dem slit i me,

ka vil han vaktsjef si.

For dei siden i har fiksa

har det tatt lang, lang tid å miksa

I e trø-øtt,

i vil sove,

vil han kall' de' for et sviiiiiiiiiiik??

Har lært av forrige semesterets overnatting på skolen (Da over tre kontorstoler, dagen før vår første deadline ever). Har med tannbørste, nattmat og pledd.

Det eneste som irriterer meg, er at jeg må ha på meg det samme antrekket to skoledager på rad....

En vikarlege i Verran kommune fikk nylig sparken på dagen etter at det kom fram at han tidligere har gitt pasienter analmassasje mot ryggplager. - Jeg har skjønt at det er mye fordommer ute og går, men dette er legevitenskap, ikke homøopati, hevder han.

Hva med homopati?

Antallet unike besøkende på ragepage steg med 25 prosent i forhold til tidligere måneder, skriver ansvarlig redaktør Ragnhild Bakke i ei pressemelding. - Det er alltid hyggelig med oppmerksomhet, sier Bakke i en kommentar til Blogspirit og legger samtidig til at hun forventer at antall besøkende bare vil øke i månedene som kommer.