Ragnhild Bakke

Har i to dager befunnet meg i barndommens- og i alle fall ungdommens - paradis; Sande i Vestfold.

Her akte jeg på snøskuffe som liten. Og lot meg more av unge tanter som laget avanserte snøhulekonstellasjoner. Her spiste jeg verdens beste moreller. Og her ble jeg avstandsforelska i tantes snowjoggbekledde nabo. Som attpåtil hadde hockeysveis.

Han sto på første plass på lista hele barneskolen gjennom- noe vi begge har ledd godt av i ettertid - etter at jeg på 17-årsdagen, etter to ensomme uker, min ble tvangslempet over hekken av min onkel for å være sosial med nabogutten og kameratene hans. 

Onkels aksjon den dagen er noe av det beste som har hendt meg. Fra den dagen var det - innimellom sommerjobbøktene på fabrikken eller butikkene - snekketurer, festing, bading på Suluvannet, tv- eller kinokvelder, bowling, råning, grilling, kjæresteri, kebab-spising og generell sosial samling.

Rett og slett alt en ung jente kan drømme om. Fire somre til ende. Pluss et knippe vinter- og juleferier.

Ting er ikke helt som før. Folk har stifta familie og noen har flytta. Likevel er det alltid noen man kan treffe her. Som kan minne en nostalgisk sjel om solfylte, lykkelige somre. Somre der selvtilliten fikk den næringa det var behov for på den tida, fordi gutta var av sorten som kunne si de enkle, men etterlengtede ordene; "Du er bra nok som du er."

"Neste stopp er Sande og det vil bli avstigning på venstre side" er fortsatt noe av det herligste jeg hører.