Ragnhild Bakke

Nå har jeg returnert til moderlandet. Til landet der myggen ikke kan fordra meg. I Kroatia hadde jeg draget. På myggen, altså. Og en isselger da. Fikk alltid fire kuler til prisen for to - pluss et smil. I det lange løp kunne det kanskje blitt en kulemage ut av det. Kulemage, altså. Ikke kul på magen. Om du skjønner.

Jeg ble ikke spesielt brun. Men siden jeg fikk bortimot 30 myggstikk på leggene i tillegg til at flere kvadratdesimeter av huden ble dekket av sjarmerende soleksem i ulike formasjoner, endte jeg ikke opp helt fargeløs.

Bilde 1 kan kanskje også  forklare noe av bruningsproblematikken. Samtidig var det høy fakorføring. 12. 20. 30. Ingen høyere, ingen ved siden. Fordelen med smøringa er vel at rynkeprosessen utsettes betraktelig.

Bilde 2 viser oss idet vi bedriver den aktiviteten vi som oftest hadde råd til. Fôring. Det ble lite av båtturer, utflukter, vannsport eller annet kostnadskrevende tidsfordriv. Derimot ble det nok tunfiskpizza, spaghetti, kyllingfilet, grilla kjøtt, is, sandwich og alt annet spiselig.

Bilde 3 viser reisefølgepar nummer en. Mye latter sammen med Ragnhild St. og Håvard fra klassen. Ikke mindre av slikt med Lars og Ida som flankerer meg på bilde 4 mens vi spiser is fra yndlingsismannen min.

To be continued.

..lever jeg altsaa.

Spiser mye kuleis. Og pizza.

I gaar badet vi ved en foss i en nasjonalpark.

Det er varmt. Soleksemet har kommet.

Oelet smaker herlig. Proever alle sorter.

Forlater Trogir for Dubrovnik i dag.

Livet er herlig, dere.

Saerlig naar det for oeyeblikket leves paa solsiden.

Etter det som allerede virker som en endeløs rekke feriedager, skal jeg i morgen ta den enda lenger ut. Kvart på ti i morra tidlig er jeg "leaving on a jetplane". Til Kroatia. Ferie fra ferien liksom. Litt sært.

I Oslo er det kanonvarmt for tida. Nesten så man vil stupe inn i skyggen. Og så ser jeg for tiden kirkerotta i hvitøyet. Måtte ringe en bemidlet kamerat som pleier å få igjen like mye på skatten som det jeg tjener i løpet av et år. "Hallo, det er banken som ringer." Sa han. "Pengene vil straks bli overført til din konto."

Uansett. Jeg ser fram til elleve dager i Syden. En fantastisk strandlinje. Fremmede landskap. En annen kultur. Hyggelige mennesker. Morsomme kjøpbare småting. Sand i skoa. Skjønnlitteratur inntatt med god samvittighet. Restaurantmiddager. Et par nye gloser. Taxfree. Hilse på eks-kolleger på Gardermoen. Kald øl på fortauskafe. Med mer. Mye mer.

Jeg elsker å skrive postkort - nesten like høyt som jeg elsker å få slike selv (Hint). Så om du som føler at du kan være en aktuell kortleser foretrekker å ha noe annet enn skjegg i postkassa, send meg adressa di i sms-form. Minoriteter og kvinner oppfordres til å søke.

Knegg. Knegg.

Har i to dager befunnet meg i barndommens- og i alle fall ungdommens - paradis; Sande i Vestfold.

Her akte jeg på snøskuffe som liten. Og lot meg more av unge tanter som laget avanserte snøhulekonstellasjoner. Her spiste jeg verdens beste moreller. Og her ble jeg avstandsforelska i tantes snowjoggbekledde nabo. Som attpåtil hadde hockeysveis.

Han sto på første plass på lista hele barneskolen gjennom- noe vi begge har ledd godt av i ettertid - etter at jeg på 17-årsdagen, etter to ensomme uker, min ble tvangslempet over hekken av min onkel for å være sosial med nabogutten og kameratene hans. 

Onkels aksjon den dagen er noe av det beste som har hendt meg. Fra den dagen var det - innimellom sommerjobbøktene på fabrikken eller butikkene - snekketurer, festing, bading på Suluvannet, tv- eller kinokvelder, bowling, råning, grilling, kjæresteri, kebab-spising og generell sosial samling.

Rett og slett alt en ung jente kan drømme om. Fire somre til ende. Pluss et knippe vinter- og juleferier.

Ting er ikke helt som før. Folk har stifta familie og noen har flytta. Likevel er det alltid noen man kan treffe her. Som kan minne en nostalgisk sjel om solfylte, lykkelige somre. Somre der selvtilliten fikk den næringa det var behov for på den tida, fordi gutta var av sorten som kunne si de enkle, men etterlengtede ordene; "Du er bra nok som du er."

"Neste stopp er Sande og det vil bli avstigning på venstre side" er fortsatt noe av det herligste jeg hører.

I går var jeg på et kjøpesenter i min nye, midlertidige hjemby, Oslo. Jeg var stort sett ute etter én ting.

På Cubus fant jeg det jeg vil ha. Nivea. Faktor 12.

I kassa, etter at jeg har dratt kortet og betalt mine  84 kroner for en flaske, spurte dama bak disken: "Trenger du solkrem?". Og la meg få understreke følgende: Hun la ikke trykk på ett av ordene. Spørsmålet ble framført i et likegyldig tonefall.

Jeg så spørrende på henne og hun sa at det var bare noe de måtte si på Cubus for tiden.

Da fikk jeg øye på en plakat ved disken. "Spør vi deg ikke om du trenger solkrem når du betaler, får du en flaske Nivea solkrem." Eller noe i den dur.

Uansett hvilken dur gjorde det meg oppgitt og jeg gikk videre til neste stopp. Matbutikken.

Melk, brød og alt det der fant veien ned i kurven. "Det blir 46 kroner" sa dama i kassa og jeg lot magnetstripa møte bankterminalen.

Så ga plutselig kassadama meg en krone tilbake mens hun sa: "Du får visst en krone tilbake. Jeg vet ikke hvorfor?"

Grøss. Gru. Kjører verden på autopilot?