Ragnhild Bakke

(fra Åndalsnes Avis i dag. NB! Bildet her var ikke brukt i avisa. Får da være måte på gonzo..Ufattelig artig å få prøvd ut litt forskjellig gjennom jobben. Både med hensyn på aktiviteter og måten å skrive om dem på)

 – Jeg vil gjerne på tur, men vet ikke om jeg vil sitte på med den aller eldste, sier jeg i telefonen til treffgeneral Skorgen morgenen etter. – Men det er jo han som har mest erfaring, sier Skorgen. Som om det skulle være beroligende.Ved ankomst i leiren kommer det noen for øre at avisas utskremte er noe skeptisk til å sitte på med treffets aller eldste. – Han ser litt dårlig. Og han hører litt dårlig også, gliser den såkalte Molderampen, Hjalmar Småsund. – Og så må du endelig huske på å prikke han på skuldra når dere kommer til den siste svingen, så han husker på ta til venstre. – Forresten så er sjåføren din ekspert på sidevognsløft, fortsetter Småsund. – Da skal du bare sitte helt rolig. Haha! Etterhvert runder Einar Nygård hjørnet med doningen sin og med lånt hjelm og jakke tar jeg plass i sidevogna på BMW'en fra 1982.

Vi ruller ned fra Moa og begynner den – for meg – strabasiøse turen mot Trollstigen. Det føles som å sitte i en Ola-bil. Speedometeret viser 50 kilometer i timen uansett hvor hardt sjåføren gasser og jeg tenker at det trolig er best å leve i det uvisse. Ikke lenge før vegen begynner å slynge seg oppover får vi en campingvogn rett foran oss. Jeg skjønner at en forbikjøring er nært forestående. Jeg aner ikke hvilken gud motorsyklister vanligvis henvender seg til, men ber en stille bønn og håper at den aktuelle makthavende i BMW-himmelen vil fange den opp snarest.Det går bra. Selvsagt gjør det det. Nygård har sikkert tatt over tusen forbkjøringer gjennom et langt motorsykkel-liv. Når vi begynner oppstigningen, ser vi de andre motorsyklene bukte seg oppover stigen som en slange. Det er et flott syn som, av skjelvende årsaker, ikke lar seg feste på film.

Alle de nydøpte svingene forseres, én etter én. En sving er fortsatt navnløs. Mon tro om jeg hadde fått den oppkalt etter meg, om jeg hadde falt av og rullet ned i Isterdalen etter det Molderampen kalte sidevogsnsløft. I sidevogna sitter jeg så lavt at jeg kan ta borti steinene som fungerer som autovern. Det er viktig å konsentrere seg om de nære ting, for kikker man litt bak autovernet, er det så bratt, så bratt ned.

Det går bra. Selvsagt gjør det det. Selv om Einar på toppen kan fortelle sin passasjer at motoren nesten kokte. De andre BMW'ene skal videre mot Valldalen, mens vi skal tilbake til leiren på Setnesmoa. – Du har vel kjørt så mange ganger her at du kunne tatt turen ned i blinde, spør jeg sjåføren. – Tja, sier Einar. – Men vent med det til en gang jeg ikke sitter på da, sier jeg. For sikkerhets skyld.

På veg ned kommer jeg på at jeg glemte å spørre om bremsene er gode. Men så glemmer jeg med ett alle bekymringer. Etterhvert som vi beveger oss ned igjen, føler jeg meg nesten komfortabel der jeg sitter. Behagelig er det faktisk, slik lufta stryker lett mot ansiktet og ikke annet enn autovernet passerer i revy. Hadde det ikke vært for at jeg er redd for å svelge fluer og veps, hadde jeg kanskje dristet meg til å synge en liten sang.