Ragnhild Bakke

I går hadde jeg trolig min aller, aller siste første skoledag noen gang.

Var ikke like søvnløs i natt som jeg var for 18 skolestarter siden. Hadde ikke planlagt flere dager i forvegen hva jeg skulle ha på meg. Hadde ikke nytt penal. Hadde ikke med nistemat fra mamma.

Men likevel.

Likevel var det spennende å troppe opp på skolen. Å møte klassekamerater. Å kjøpe ny skriveblokk.

Følelsen av blanke ark med tilhørende fargestifter er ikke til å ta feil av. Enten man er 6 eller 26.

I går sto jeg bak noen turister i en kø. De kjøpte det man kan kalle en dings. En slags vindmølle i rødt, hvitt og blått. Med fot. I plast. Stygg og ubrukelig til annet enn koffertfyll. Herre jemini, tenkte jeg. Hva skal de med den dingsen?

Men så kom jeg på sombrerohatten jeg kjøpte i Danmark da jeg var ti. Og det ufattelig stygge trollet jeg kjøpte i Drammen et par år etterpå. Den grusomme alien-t-skjorta fra Syden da jeg var 17. Og tilsvarende tull som bare virker fengende akkurat der og da fra utvekslingsoppholdet i USA, fra interrailturen og verdensreisen.  

Man skal feie for egen låvedør først. Og man skal i alle fall ikke gå i gang med å kaste lecablokker når man sitter i et porselenshus.

(fra Åndalsnes Avis i dag. NB! Bildet her var ikke brukt i avisa. Får da være måte på gonzo..Ufattelig artig å få prøvd ut litt forskjellig gjennom jobben. Både med hensyn på aktiviteter og måten å skrive om dem på)

 – Jeg vil gjerne på tur, men vet ikke om jeg vil sitte på med den aller eldste, sier jeg i telefonen til treffgeneral Skorgen morgenen etter. – Men det er jo han som har mest erfaring, sier Skorgen. Som om det skulle være beroligende.Ved ankomst i leiren kommer det noen for øre at avisas utskremte er noe skeptisk til å sitte på med treffets aller eldste. – Han ser litt dårlig. Og han hører litt dårlig også, gliser den såkalte Molderampen, Hjalmar Småsund. – Og så må du endelig huske på å prikke han på skuldra når dere kommer til den siste svingen, så han husker på ta til venstre. – Forresten så er sjåføren din ekspert på sidevognsløft, fortsetter Småsund. – Da skal du bare sitte helt rolig. Haha! Etterhvert runder Einar Nygård hjørnet med doningen sin og med lånt hjelm og jakke tar jeg plass i sidevogna på BMW'en fra 1982.

Vi ruller ned fra Moa og begynner den – for meg – strabasiøse turen mot Trollstigen. Det føles som å sitte i en Ola-bil. Speedometeret viser 50 kilometer i timen uansett hvor hardt sjåføren gasser og jeg tenker at det trolig er best å leve i det uvisse. Ikke lenge før vegen begynner å slynge seg oppover får vi en campingvogn rett foran oss. Jeg skjønner at en forbikjøring er nært forestående. Jeg aner ikke hvilken gud motorsyklister vanligvis henvender seg til, men ber en stille bønn og håper at den aktuelle makthavende i BMW-himmelen vil fange den opp snarest.Det går bra. Selvsagt gjør det det. Nygård har sikkert tatt over tusen forbkjøringer gjennom et langt motorsykkel-liv. Når vi begynner oppstigningen, ser vi de andre motorsyklene bukte seg oppover stigen som en slange. Det er et flott syn som, av skjelvende årsaker, ikke lar seg feste på film.

Alle de nydøpte svingene forseres, én etter én. En sving er fortsatt navnløs. Mon tro om jeg hadde fått den oppkalt etter meg, om jeg hadde falt av og rullet ned i Isterdalen etter det Molderampen kalte sidevogsnsløft. I sidevogna sitter jeg så lavt at jeg kan ta borti steinene som fungerer som autovern. Det er viktig å konsentrere seg om de nære ting, for kikker man litt bak autovernet, er det så bratt, så bratt ned.

Det går bra. Selvsagt gjør det det. Selv om Einar på toppen kan fortelle sin passasjer at motoren nesten kokte. De andre BMW'ene skal videre mot Valldalen, mens vi skal tilbake til leiren på Setnesmoa. – Du har vel kjørt så mange ganger her at du kunne tatt turen ned i blinde, spør jeg sjåføren. – Tja, sier Einar. – Men vent med det til en gang jeg ikke sitter på da, sier jeg. For sikkerhets skyld.

På veg ned kommer jeg på at jeg glemte å spørre om bremsene er gode. Men så glemmer jeg med ett alle bekymringer. Etterhvert som vi beveger oss ned igjen, føler jeg meg nesten komfortabel der jeg sitter. Behagelig er det faktisk, slik lufta stryker lett mot ansiktet og ikke annet enn autovernet passerer i revy. Hadde det ikke vært for at jeg er redd for å svelge fluer og veps, hadde jeg kanskje dristet meg til å synge en liten sang.

Midtsidene i Åndalsnes Avis:  

Dum Dum Finale 

«Jeg kommer for å ta pulsen din» sang siste band ut, Dum Dum Boys, i ett av ekstranumrene. God timing. Flere tusen publikummere var på det tidspunktet helt i hundre.

Dum Dum Boys var siste band på scenen av de i alt 22 som rocket Rauma i helga. For mang en potensiell rockefestivalgjenger, var nyheten om at Dum Dum Boys skulle komme, den store dråpen som fikk begeret til å renne skikkelig over – og vedkommende til å løpe og kjøpe seg et festivalpass. Mange som overvar konserten da gruppa gjestet Åndalsnes i 1988, gledet seg stort til gjenhør med rockepoetene fra Trøndelag som i år ga ut skiva «Gravitasjon» etter hele åtte år i platesølibat.

Søt og sint musikk

Sceneteppet gikk opp ved midnatt. Fra første anslag var publikum med på notene. Gruppa starta rolig med «Lunta brenner» fra det nye albumet og fortsatte med den litt mer rocka «En vill en», hvis tittel som også kan fungere som kategorinavn på de neste låtene. Den rolige låta «En tynn tråd» med orda «..ingenting å stresse med..» fra nyplata roet publikumspulsen ei lita stund, men like etter var det bånn gass igjen. Etter en liten kunstpause backstage kom Dum Dum tilbake på scenen der de, foran et takknemlig og hengivent publikum, spilte tre sanger til. Først ut var «Enhjørning» som har gått kontinuerlig på radio i vår og festet seg til de flestes hukommelse. Deretter gikk de over til noe mange vil si var hovedrett og dessert i ett, nemlig «Splitter pine» og det vokalist Prepple Houmb var morsom nok til å kalle en godnattsang. «Metallic Hvit» var selvsagt langt fra noen godnattsang og publikum var minst like langt fra å ville gå å legge seg. Som en liten bonus, satte de på noen toner fra Herb Alpert & the Tijuna Brass, kjent for de fleste som introen til «Fjernsynskjøkkenet». Til denne kjenningsmelodien danset hele bandet rundt på scena. Men så var det ubønnhørlig slutt og folkehavet løste seg opp.

Svevende takplater

Hadde festivalen foregått innendørs, kunne man sagt at taket løftet seg. Hadde festivalen foregått innendørs, kunne man antakeligvis hørt det gå et unisont gisp gjennom salen da Prepple, slik han pleier på konserter, vrengte av seg på overkroppen. Hadde festivalen foregått innendørs, kunne man snakket om hæla i taket, stinn brakke og fullt hus. Men Raumarock er ikke inne. Raumarock er ute. Mellom bakkar og berg utmed havet, så å si. Men likevel. For å forstå hvilken stemning og hvilket trøkk og liv som var foran – og på – storscena den timen Dum Dum Boys spilte, er det nødvendig å se for seg svevende takplater med hæler i.

Mer valuta, røyk og rabalder for billettpengene, skal man lete lenge etter.

I helga er det store ting på gang på Åndalsnes. Raumarock 2006 går av stabelen. Dette er en av de fire store. Fjellfestivalen, 2. juledag og påskeaften er de tre andre. Det som er likt, er at alle er ute. Alle du kjenner litt, mer eller mest skal ut. Alle skal drikke øl. Alle skal være glade og alle skal tenke at Åndalsnes er det beste stedet å være på.

Jeg har jobbehelg. Det innebærer minimalt med øl og maksimalt med nerver fordi jeg på ingen måte kan sies å være noen ekspert med speilrefleks og telelinse.

Det er forøvrig meldt sol og 5000 gjester.

I gleda me.