Ragnhild Bakke

Forrige uke mistet jeg min uskyld. To jenter hadde oppfattet det, ifølge dem, sørgelige faktum at jeg aldri hadde vært på epleslang. De hadde visst både kunnskap om og erfaring med noen gode trær i nærheten og lokket meg med. Det er jo tross alt visse ting man bør ha gjort før man fyller 30.

Det var passe høstlig. Mørkt. Regn i lufta. Og det var direkte spennende. De to jentene fant seg hvert sitt tre i en hage og begynte å fylle lommene sine. Jeg stod litt på siden. Muligens trodde jeg at jeg holdt vakt eller noe.

Da de andre var fornøyde med fangsten sin, sa de at det var min tur. Det var ikke nok bare å stå vakt, sa de.

Jeg trakk pusten og smatt inn i hagen, plukket ned et eple (avbildet) og smatt ut igjen.

Og så begynte de to jentene å springe som besatt. Jeg fulgte selvsagt etter. "Dette hører med!" sa de. Og lo.

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at studiebeviset mitt var borte. Jeg veddet et lite eple på at det lå igjen under et treet og sladret, som et annet visittkort.

Maken til debut.

(Kortet kom heldigvis til rette dagen derpå. Jeg hadde mistet det før slangen...Men det ser ut til at det blir med det ene "raidet". Om fangsten av ett minimalt eple kan kalles nettopp det...)