Ragnhild Bakke

Forrige uke mistet jeg min uskyld. To jenter hadde oppfattet det, ifølge dem, sørgelige faktum at jeg aldri hadde vært på epleslang. De hadde visst både kunnskap om og erfaring med noen gode trær i nærheten og lokket meg med. Det er jo tross alt visse ting man bør ha gjort før man fyller 30.

Det var passe høstlig. Mørkt. Regn i lufta. Og det var direkte spennende. De to jentene fant seg hvert sitt tre i en hage og begynte å fylle lommene sine. Jeg stod litt på siden. Muligens trodde jeg at jeg holdt vakt eller noe.

Da de andre var fornøyde med fangsten sin, sa de at det var min tur. Det var ikke nok bare å stå vakt, sa de.

Jeg trakk pusten og smatt inn i hagen, plukket ned et eple (avbildet) og smatt ut igjen.

Og så begynte de to jentene å springe som besatt. Jeg fulgte selvsagt etter. "Dette hører med!" sa de. Og lo.

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at studiebeviset mitt var borte. Jeg veddet et lite eple på at det lå igjen under et treet og sladret, som et annet visittkort.

Maken til debut.

(Kortet kom heldigvis til rette dagen derpå. Jeg hadde mistet det før slangen...Men det ser ut til at det blir med det ene "raidet". Om fangsten av ett minimalt eple kan kalles nettopp det...)

Det nærmeste jeg noengang vil komme til å bli nettopp dette, ser du her.

På ungdomsskolen fikk vi en stiloppgave der vi skulle skrive om hva vi ville tatt med i sekken dersom vi måtte flykte fra hjemmene våre i full fart. På folkehøgskolen hadde jeg en "brannkoffert" ved senga, med negativer, yndlingsklistremerker(!) kort og attester. Denne tok jeg med meg ut hver gang alarmen gikk. Hva jeg skulle prioritert å tatt med ved brann eller annen flukt har jeg stadig tenkt litt på. Men nå har jeg svaret.

I natt drømte jeg at jeg var i et hus. Det kom tsunamibølger fra to kanter og stemninga var i det hele tatt på grensa til marerittaktig. Vii skulle komme oss opp i trygghet, oppe i skogen bak huset. Jeg vimset rundt i huset for å pakke, mens bølgene nærmet seg faretruende. Glemt var både brannkofferten og stiloppgava fra ungdomsskolen.

For pakkelista var som følger:

• To-tre ulljakker
• Digitalkamera
• En pose druer

Vekkerklokka ringte da vi gikk ut av huset, så hvordan det gikk, vites ikke. Tviler på at druene kom til nytte. Det positive må uansett være at jeg prioriterte kamera.

Det er journalisten sin, det.

Reiser du med en Boeing 737 eller en tidsmaskin kan du komme til steder og tider der folk utnytter seg av markens grøde i langt større grad enn nå. Hvis det i det hele tatt finnes nyttevekster der, da.

Her på haugen, i overflodssamfunnet, er butikken som oftest stedet å få tak i sopp, grønnsaker, frukt og bær. Selv om det samme ofte finnes rett utenfor stuedøra. Så sant det blir sanket før råten eller frosten tar dem.

Til og med utenfor høgskoledøra fant Knut Barlaup, en lokal soppkjenner, fem spiselige sopparter. Sopp er eksklusivt og på moten, ifølge botaniker Thyra Solem i Trondheim. Knut Barlaup mener det er flere som plukker sopp nå enn for bare et par år siden. Likevel er det mye sopp som råtner på ”rot”. Sylting, safting og soppsanking kan bli fremmedord. Nye generasjoner kan glemme gamle tradisjoner.

Alle nordmenn bor ikke nær skog og mark. Alle nordmenn har ikke frukttrær i hagen. Ikke i Volda og Ørsta heller. I Moss gikk ei avis for et par år siden ut med ei oppfordring. Hageeiere som ikke plukket selv, kunne la folk uten frukttrær få høste fruktene. Det hjalp. Skilt med ”Moden frukt – kom og plukk” kunne observeres i etterkant.

Å sende ut samme oppfordring her og nå er minst like fristende som et rødt, saftig og sunnmørsk eple. 

(Leder, Næravisa nr. 10, Fredag 15. september 2006)          

Det er visse ting du bør ha gjort før du fyller 30 - eller 10 for den saks skyld. Du er for eksempel ikke et fullverdig menneske før du har ofret liv og helse for litt forbuden frukt i høstmørket. Selv er jeg er fortsatt jomfru når det kommer til epleslang. Jeg tror knapt det finnes min make. Kroppen er visstnok aldri så spenstig og sterk som når det er snakk om å forsere et piggtrådbefengt gjerde eller et tornefullt kratt i epleslang-embets medfør. Hjertet jobber visstnok aldri slik i høygir som når du klatrer opp i epletreet rett utenfor stuevinduet til den sinteste naboen. En real runde epleslang får visstnok eplekart og markspiste epler til å smake som karameller og sjokolade. Har jeg hørt. For selv kunne jeg ikke ha knasket på stjålet nedfallsfrukt engang.

Så hadde jeg vært i Paradis i stedet for Eva, hadde vi ikke hatt noe syndefall. Adam og jeg kunne tasset rundt, hånd i hånd, fram til i dag.

Men før jeg fyller 30 skal jeg debutere på slang. Jeg får starte i det små. Kanskje med et dypdykk i naboens komposthaug.

Petit

Næravisa nummer 9 

13. september 2006

Under restaurantmiddagen i sted kom vi inn på temaet tenner. Jeg delte mine tanker om verdens verste reguleringstannlege som kom inn i livet mitt en ikke altfor vakker dag så sent som i åttende klasse. Sommeren jeg fylte 16, gikk jeg rundt med Kurt-aktig glipe mellom tenna etter et besøk hos den onde. Sommeren du fyller 16 er det meningen du skal gjøre andre ting enn å snakke med pekefingeren foran munnen eller leve hjemme i selvpålagt isolat. 

Etterhvert kom det fram at det finnes andre med vel så anstrengt forhold til tannleger. Ei i selskapet fikk følgende skjellsettende kommentar av sin tannlege som 11-åring, akkompagnert av risting på hodet og et bekymra "Nei, nei, nei...":

"Huff... Fars store tenner og mors lille kjeve."

Etterord: Til opphavet. Dere må ikke tro at restaurantmiddager er dagligdags. Jeg vet dere synes jeg stadig sløser kroner, men dette var faktisk i bursdags-sammenheng. Det blir snart strilefse og havreskjorte igjen. Eller noe slikt.

Nå er det to aviser i uka (onsdag og fredag) og relativt hardt kjør i seks uker til ende. Les den nye Næravisa her.

Da jeg var liten drømte jeg om å bo i et lite, rødt hus i skogen. Rart egentlig. Det burde være idyllisk nok i det hvite huset på landet. Men uansett; Nå er jeg ikke fullt så virkelighetsfjern. Jeg innser at "i skogen" kanskje ville blitt en smule kjedelig. At jeg trolig måtte hatt asfaltert veg fram til huset. Og at jeg måtte hatt naboer i umiddelbar nærhet.

Finnes det da noen bedre måte å avslutte (?) sitt studieløp med å bo i et lite, rødt hus. Med gjensidig håndplukkede jenter i alle fire pikerom og ei stue der den ene latterkrampa vikarierer for den andre. Med vegen rett utenfor og skole, butikk og kafé hit og dit.

Det er vanskelig å legge seg om kveldene. Tenk å gå glipp av en samtale. Det er umulig å sove lenge om morran. Tenk å gå glipp av en samtale. Tiden mellom toalettbesøk har også vært forsøkt utvidet. Alt for ikke å gå glipp av "den gode samtalen."  

"Jenter i rødt får alltid danse" sa noen til meg en gang. Det må vel kunne bety at jenter i røde hus alltid får danse på roser?

Så langt ser det lovende ut.