Ragnhild Bakke

Åndalsnes Avis sitt julemagasin, 21. desember:

De som tror at Afrika stort sett består av tomme brønner og triste mennesker, må tro om igjen. Det måtte jeg.

Men misforstå meg ikke. Her finnes også tomme brønner. Og vannkilder med brunt vann. Og kvinner som må gå i timevis for å finne vann. Nesten 40 prosent av befolkningen i Uganda mangler stabil tilgang til reint drikkevann. De ti første dagene i desember reiste jeg, sammen med fem andre journalistikkstudenter, et par lærere og noen fra FNs utviklingsprogram, rundt i Uganda for å se på situasjonen i landet – både når det gjelder vannproblematikk, konflikten i nord og forsøket på å bekjempe fattigdommen i et land som fortsatt befinner seg i helt feil ende av velstandsskalaen.

To dager besøkte vi Ruhiira, en liten landsby i vest som er en såkalt tusenårslandsby (Millennium Village). Det må mange timers kjøring til for å komme seg til den lille landsbyen i det sørvestlige Uganda. Men hva gjør det, når du hele vegen fram blir vinket og smilt til så det varmer enda mer enn den tropiske lufta. Det er den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs som er hovedhjernen bak konseptet med tusenårslandsbyer og Ruhiira er én av tolv slike i Afrika. Ved å pøse på med ulike hjelpetiltak i et begrensa område, skal man finne ut hva som skal til for at tusenårsmålene kan nås i tide. Blant tiltakene i Ruhiira er to gratis skolemåltider til alle elever hver eneste dag. Vi besøker Omwicwamba skole ved lunsjtid. På signal springer barna til kjøkkenhytta og stiller seg pent på to rekker. Kopp etter kopp fylles med en tynn grøt av maismel og soya og de takknemlige barna sitter i en stor klynge mens de nipper i den livsviktige grøten. - Energiiiii, roper noen elever i kor når vi spør hva som er så bra med skolematordninga.

Bøndene i landsbyen må levere en viss prosent av avlingene sine til skolematordningen. Avlingene deres har bedret seg voldsomt etter at de fikk utlevert gjødsel til åkrene. De viser stolt fram langstrakte åkrer tettpakket med velskapte maisplanter. Bøndene i Ruhiira har organisert seg i samvirker. Slik får de bedre pris og betingelser når de selger avlingene sine til grossister i hovedstaden. Fellesskapstanken virker i det hele tatt å være vesentlig i ett og alt. Det blir innkalt til møte i en av de små bygdene i landsbyen mens vi er der. Slike møter avholdes hver uke for at hver enkelt skal kunne få si sin mening.  Vi ”muzunger” –som er kallenavnet på oss hvite- blir plassert i høysetet, på plaststoler, foran alle sammen. Aller først ønskes vi velkommen med dans og sang. Slik dansing har jeg sett på tv før, men å sitte mitt oppe i det og få se den utrolige kroppsbeherskelsen på nært hold er en stor opplevelse. Jeg har også sett på tv at gjester stundom svinger seg med i valsen. Mitt opphold på legendariske Kosberg danseskole var i sin tid både kort og resultatløst og jeg ber en stille bønn om at jeg får være veggpryd. Min bønn blir hørt, men jeg blir grepet av ny panikk når David, vår mann fra FNs utviklingsprogram, sier noe jeg tolker som at de lokale kan spørre oss besøkende om hva som helst innen landbruk. – Nå ville pappa Bakke ledd godt, tenker jeg, vel vitende om at jeg, til tross for en oppvekst i svært så landlige omgivelser på Sogge, ikke er helt sikker på hva som er opp og ned på en høygaffel. Det viser seg heldigvis at jeg misforstår. Det kommer i alle fall ingen spørsmål vår veg. Landsbyboerne skal bare diskutere seg i mellom hva som er bra og hvordan problemer kan løses.

Vi tar også turen opp til Nord-Uganda. Det finnes flere hundre leire for internt fordrevene i nord. Leire der mennesker lever tett i tett under, i det minste, en form for militær beskyttelse, for å stå bedre stilt mot angrep og overgrep fra opprørsgruppa LRA. Pagak heter leiren vi besøker. Før vi går inn får vi vite hvordan vi spør “Hvordan går det?” på det lokale språket. Samtidig får vi høre at svaret vi kommer til å få er ”Det går bra”. Etter hvert slår det meg hvor ufattelig det er at man kan svare nettopp det – gjerne akkompagnert av et bredt smil – når man lever i ei lita hytte, to meter fra nærmeste nabo og med en konstant uvisshet om når man kan vende hjem – eller om man noen gang kan vende hjem. Til jordflekken sin. Til levebrødet sitt. Men ikke alle smiler. Noen sitter apatiske og uttrykksløse ved hyttene sine. Og vi kan ikke annet enn tenke oss hvilke grusomheter de har vært vitne til. I altfor mange år.

Denne dagen er jeg i hovedsak fotograf og får i oppgave å kretse litt rundt i området mens journalisten gjør sine intervjuer. Tolken journalisten og jeg har fått utdelt sitter sammen med førstnevnte og jeg er overlatt til meg selv. Uansett hvor jeg vender kameralinsa, er det barn i bildet. Ta bilde av meg, ta bilde av meg, roper de og strømmer til for å se på resultatet i displayet på kameraet dersom jeg knipser. Jeg har så lyst til å ta bilde av hver og en, snakke med dem. Spørre dem hvordan de har det og hva de tenker om framtida. Gi dem litt penger eller et drops, men det går ikke. Ikke kan jeg språket. Og ikke kan jeg gi til en og uten å gi til de andre. Derfor blir det med utveksling av smil og litt latter der de knuffer seg fram til meg for å speile seg i solbrilleglassene mine.

En time før vi når hovedstaden Kampala igjen – etter mer enn fire timer med snittfart på over hundre kilometer i timen – stopper den innleide bussen brått. Sjåføren løper mot nærmeste bensinstasjon, fire kilometer unna, for å hente diesel.  Den eneste bebyggelsen i nærheten er ei hytte med om lag 15 barn kretsende rundt. Det tas bilder, hilses og knises. Etter langt om lenge kommer sjåføren tilbake. Han får ikke start på bilen og en fra FN får skyss av en bil for å finne et par taxier til oss. Det er bekmørkt der vi står, på rekke og rad, i vegkanten og – i likhet med fartsgrenser, er gatelys ikke-eksisterende på den ugandiske landevegen. Hva som eventuelt kan befinne seg i veggrøfta av slanger og annet er også høyst usikkert. Vi ”muzunguer” begynner å synge mens vi venter på at noen kommer med en løsning på drivstoffproblemet. Hele repertoaret vårt prøves ut, fra ”Alle fugler” til ”Jeg gikk en tur på stien”. Etter at vi har sluppet fra oss vårt siste ko-ko, hører vi plutselig et forsiktig kor fra barna i hytta. De synger den samme sangen – på engelsk. Vi klapper i hendene. Vi synger og vi ler. Og plutselig skjønner jeg hvor liten verden egentlig er.

 

FNs tusenårsmål

I 2000 kom FN med sin oppskrift på hvordan fattigdommen i verden kan bekjempes før 2015. Hovedmålet er nummer 1, mens de sju neste er oppskriftene på hvordan målet kan nås:

• Mål 1: Halvere fattigdom

• Mål 2: Grunnutdanning til alle.

• Mål 3: Oppnå likestilling.

• Mål 4: Redusere barnedødeligheten.

• Mål 5: Redusere svangerskapsrelatert dødelighet.

• Mål 6: Stoppe spredningen av HIV/AIDS.

• Mål 7: Sikre miljøvennlig og bærekraftig utvikling.

• Mål 8: Bygge et globalt partnerskap for utvikling.

Fakta om Uganda

• 27 millioner innbyggere.

• 80 prosent av befolkningen er bønder. Landet er selvforsynt med mat.

• Rikt på naturressurser, men dårlige ledere og interne uroligheter har ført til at landet i dag har store økonomisk problemer.

• 70 prosent av befolkningen er kristne.

Fakta om konflikten i Nord-Uganda

• Opprørsgruppen Herrens motstandshær (LRA), med lederen Joseph Kony i spissen, har terrorisert i Nord-Uganda i snart 20 år.

• Vel 25 000 barn har blitt kidnappet og brukt som sexslaver eller soldater i løpet av disse årene. Trolig består 80 % av LRAs hær av barnesoldater.

• 1,6 millioner mennesker er drevet på flukt innad i Uganda som følge av terroren fra LRA. Disse menneskene bor i leire for internt fordrevne.

• Våpenhvile mellom LRA og regjeringen ble signert i august og forlenget forrige lørdag.

• Den internasjonale forbryterdomstolen i Haag vil ha LRA-lederne utlevert, mens LRA forlanger amnesti om de skal holde fred.